Sesongens siste kamp for damelaget til Drøbak-Frogn håndball endte med nok et tap ...

Av
DEL

InnsendtDet har vært mange slike overskrifter i Amta denne sesongen, kanskje noen flere enn man kunne ønsket seg som trener. Jeg rekker ærlig opp hånda og sier vi har hatt kamper som fortjener enhver kritikk, men også da vi vant en kamp komfortabelt fikk vi overskriften bom bom bom, og atter bom i lokalavisa. Når det er sagt, da jeg gikk gjennom artiklene i Amta på nytt og summerte, er ikke summen så negativ, ei heller så ufortjent sett de enkelte kampene som har fått dekning isolert.

Allikevel, laget føler at det er mer minus enn pluss å lese om oss, og ser vi kun på tabellen er det kanskje fortjent. Vi har i tillegg vært klart best på bortebane, så det er vel kanskje naturlig at dekningen blir slik. Men, ser vi bort ifra tabellen, og noen enkelte kamper, så sitter jeg som trener igjen med en helt annen oppfatning av sesongen enn den vi kan lese av artikler og tabeller. Den totale prestasjonen for dette laget har vært utelukkende positiv, og som trener synes jeg nettopp det er viktig å få ut til våre amtalesere på vegne av spillerne mine.

Som ny trener for et lag som forrige sesong slet med å stille mannskap til kamper, og måtte trekke et av seniorlagene, har det vært en prosess å restarte gruppa. Før sesongstart lå det noen klare mål og føringer vi som klubb og lag skulle jobbe mot, blant annet:

– Starte omstrukturering av damelaget, her satse på og mot en yngre spillerstall og bygge treningskultur.

– Lage et rekrutteringsmiljø/ungt miljø for spillere som kommer fra aldersbestemte lag, og samarbeide med laget nærmest i alder.

– Få tilbake lokale spillere som har sluttet.

– Stase mot opprykk til 3. divisjon sesongen 20/21.

Sesongen startet som det står i Amta, litt trått. Med 8–9 spillere på trening, og med kun 8 spillere i troppen til første seriekamp ble det tap, men et ettmålstap mot en god tropp på 14 er godkjent. Flere tap fulgte, flere av dem marginale, og den første seieren kom først i den 5. seriekampen. Vi sikret oss mot nedrykk først i den nest siste kampen denne sesongen. Endelig tabellplassering er ikke klart da noen lag fortsatt har kamper igjen å spille, men vi er garantert over bunnlinja med en fasit på 9 seire og 13 tap. Dykker man enda lenger ned i resultatene, og ser hvilke lag vi har tapt og vunnet mot, er det 5 lag vi både har tap og seier mot, 2 lag vi har vunnet begge oppgjørene mot, og 4 lag vi ikke har slått, og det er nødvendigvis ikke de øverste lagene på tabellen.

Konklusjonen er at vi har spilt best mot de beste, og til dels elendig mot de vi antatt burde slått. Følelsen av hva vi kan på en god dag sitter i oss, og vi har fått vist oss fra vår beste side i flere kamper. Vi har bevist at det ikke bare er et engangstilfelle, og det er alltid en trøst å ha vunnet mot lagene helt på toppen av tabellen. Helt trøstet er jeg dog ikke, for en spade er og blir en spade, og jeg skulle gjerne hatt noen flere seire som trener. Suksess resultatmessig har det kanskje ikke blitt, men suksess kan diskuteres og måles på så mangt.

Damelaget, som av enkelte fortsatt blir kalt tantelaget, har økt i antall spillere utover sesongen, og gjennomsnittsalderen har gått betydelig ned siden forrige sesong. Det har kommet flere lokale spillere tilbake, og når jeg snakker om lokale jenter, så er dette drøbaksjenter som er oppvokst i den snart klare Frognhallen vår. Vi teller nå 20 spillere i gruppa, og hele 17 av disse har spilt aldersbestemt håndball hos oss, en spiller kommer opprinnelig fra Nordby, og de to andre er innflyttere og bosatt i Frogn.

Jeg må også huske å nevne at en av våre spillere pendler fra Halden tre ganger i uka for å trene «lokalt» – respekt! Aldersmessig fordeler vi oss med fire spillere som er født tidligere enn 91, 3 født i 95, 4 født 96, en født 97, fire født 98, to født 99 og to født i 2000. Det er med rette å si at vi nå burde omtale dette laget som A-laget (damer), og ikke kun damelaget. Tantelaget har endelig fått en ironisk klang, det var vel kanskje litt mere realitet tidligere.

Denne sesongen har vi trent med jenter 2002. Vi har kuttet ned avstanden mellom disse to gruppene, blitt kjent og fått god hjelp i kamper. Flere av spillerne fra 02 har vært gode bidragsytere på damelaget, og hele seks av dem har debutert i 4. divisjon denne sesongen. Fem utespillere som til sammen har puttet 36 mål, og en målvakt som har stått flere meget gode kamper for oss, er for meg en liten suksess i seg selv.

Plassen i 4. divisjon er berget og stallen teller ca. 20 jenter neste sesong med spillere i sin beste alder. Litt unøytral vil jeg påstå at vi har hatt en god stigning i håndballspillet også. Vi har til de grader klart å få mye ut av denne sesongen, og vi skal klappe oss selv på skulderen for innsatsen vi har lagt ned. Målene over er oppnådd, men det må fortsatt jobbes målbevisst fremover.

Nå er det viktig med god rekruttering fra de talentfulle spillerne på J02. Det er viktig at disse skal få være j18 og ha lagfølelsen intakt, men et godt samarbeid rundt treninger og kamper, og en kontinuerlig struktur på A-laget og rekruttene er alfa omega for suksessen fremover. Dette vil gi klubben vår et løft de kommende sesongene – å sikte mot 3. divisjon, mener jeg er absolutt realistisk.

Magnus Seip

Trener A-laget damer - Håndball

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet

Artikkeltags