Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er blitt stille rundt grisene. Løftene om å «rydde opp» handler nå mest om å prøve å reinvaske næringen.
De siste store dyretragediene i grisefjøs og avsløringen av at 56 prosent av grisebøndene bryter minimumskravene for dyrevelferd, ser ikke ut til å føre til noe «griseløft». I stedet følger det vanlige mønsteret av bortforklaringer, der fokuset dreies bort fra dyrene.
Selv om elendigheten feies under teppet, vasser grisene fortsatt i den. For grisene som lever på skitne, våte betonggulv, for de som halter rundt på vonde ben og de som har åpne, betente liggesår eller halesår, fortsetter alt som før.
Uttalelser som at «mangel på strø og rotemateriale er ikke dyremishandling» bagatelliserer det faktum at grisene egentlig mangler alt, bortsett fra det nødvendige som skal til for at de skal vokse seg klare for slakteriet. Mangel på strø betyr i praksis at grisene må leve på vått og møkkete betonggulv. Mangel på rotemateriale betyr at grisene i trengselen ikke har annen sysselsetting enn i frustrasjon å bite på hverandres haler.
Landbruksministeren hevder at det er lett å rette opp i disse manglene. Hvordan har hun tenkt at det konkret skal gjøres? Hvem skal føre tilsyn med at grisene får strø og rotemateriale, og hvem skal sørge for at det får konsekvenser når det uteblir? Mattilsynet, med deres mange motstridende roller, er ikke i stand til å løse oppgaven.
Bøndene unnskyldes med at de har en tøff hverdag og at det er krevende å ta vare på svært mange griser. Men at bonden har for mange dyr, eller blir deprimert, kan ikke forsvare vanskjøtsel.
Etter dyretragediene kom en føljetong av bønder som stod frem og viste hvor «godt» grisene deres har det. Vi så de vanlige betongbingene der grisene tilbringer hele sitt korte liv før de sendes til slakteriet. Alle dyr trenger å komme ut i friluft og kjenne gress under føttene. Før alle dyr har fått denne retten kan vi ikke snakke om dyrevelferd.
Vi er der vi var før avsløringene. Næringen hevder at «de fleste steller godt med dyrene», selv om statistikken viser noe annet. Det er en fremstilling av at dyr har det godt bare de får mat og vann og ikke sultes til døde.
På grisenes vegne kan vi ikke tie og tåle. Når hundrevis av gårder med lovbrudd er avslørt og ikke en eneste er anmeldt, når alt næringen kan prestere er fine talemåter og tomme løfter - da må andre hjelpe dyrene. Det kan hver enkelt gjøre ved å bruke sin forbrukermakt. Vi kan ikke godta at lidelser selges som mat.