Arrangert av Nesodden jazzklubb på Flasken sist onsdag, for en tjåkka full sal av vilt begeistrede.

Multi-instrumentalisten, som ga de oppmøtte åndenød enten han trakterte trekkspellet, lap steal, banjo, fløyte eller – sekkepipe, - kanskje et par andre lydkilder uteglemt i farta.

Og et overflødighetshorn av en ordkunstner mellom låtene (som spente fra sakral Bach til sekulær bluegrass). Eminent sammenbindende personlige historier og samfunnsbetraktninger, fra fortid og i nåtid, briljant anekdotisk, både på ut- og innpust; langt på vei herlig befriende politisk ukorrekt, langs flere spor, tilsynelatende improvisert - og helt sømløst.

Og det er i forlengelsen av dén betraktningen at hans genialitet som kunstner fremstår: hvem andre evner å fremføre musikk, så cross-over sjangere, med det vi vel i dag enklest vil kalle «stand up»? Ingen. I Norge. Ikke i nærheten en gang. Men han har «lånt» av Øystein Sunde, og de har gitt ut ei bok sammen.

Før konserten lagde han en låt om Nesodden på bakrommet (hos frisøren), som så til de grader morsomt flettet fordommer & fakta at mangt et adamseple beveget seg utenfor komfortsonen hos sine respektive publikummere. Refreng-teksten vil bli husket, men bør vel ikke gjengis her..

Verdenstrommis & nesodding, Paal Nilssen-Love (PNL) sto inn på siste låt, anført bare av ei skarptromme. PNL kan lage odde magi av en sommerfugls vingeklaps, her ble han satt i stevne av en havørn på 1 meters avstand. Det handlet til syvende og sist om hvorvidt Flaskens tak-konstruksjon kunne bære trykket. Men det bár.

Så, - igjen, hvor var Amta? Hva skjer i forhold til redaktørens løfte i egen avis 12. februar om å dekke kultur- og frivillighetslivet i blekkas to nedslagsfelt?