I Frogn kommune har vi to ansatte som er utdannet og sertifisert innen programmet SIBS, som er et tiltak for søsken av barn med ulike former for funksjonsnedsettelser. Programmet er utviklet av Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser. Dessverre har det vist seg utfordrende å rekruttere tilstrekkelig med familier innad i kommunen for å kunne igangsette dette viktige tilbudet.

For oss som har vokst opp i Frogn så er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det er vanskelig å rekruttere barn i egen kommune. Vi er en liten kommune, og det er lite som skal til før man er annerledes her. Dessverre. Og er det noe vi trenger fra vi er 9-10 år så er det å passe inn. Så når man lever i en annerledes familie, så kan jeg forstå at man prøver så godt man kan å late som man er lik som alle andre. I tillegg er det faktorer i manualen til SIBS, som kan gjøre det utfordrende å gjennomføre i en liten kommune. Av den grunn foreslo Venstre i kommunestyret at kommunedirektøren skulle se utenfor Frogn kommunes grenser etter samarbeid, slik at de som ønsker dette tiltaket faktisk kan få det.

Sannsynligheten for at det er noen i nabokommunene som ønsker og trenger dette også, er stor. Tiltaket er viktig, og vi har kompetansen. For SIBS er mer enn et støttetiltak. Målet med programmet er å styrke foreldrene som samtalepartner for sine barn gjennom bevisstgjøring og praktisk ferdighetstrening. Det er forankret i eksisterende forskning på, og betydningsfulle faktorer for, barns tilpasning av sykdom hos et søsken. Dette vil bidra til å styrke søskens mestring i møte med utfordringene, gjennom økning av tilhørighet og kompetanse.

Helsepersonelloven sier at man har en plikt til å også gi støtte og hjelp til søsken av barn med kroniske helsetilstander. Dette er en viktig anerkjennelse av at søsken til barn med funksjonsnedsettelser ofte opplever praktiske og følelsesmessige utfordringer i hverdagen, og har en økt risiko for utvikling av psykiske vansker.

Søsken til barn med funksjonsnedsettelser opplever, ikke overraskende, i større grad enn sine jevnaldrende, de kontrastene familielivet kan innebære, og mange kan naturligvis også oppleve at sine behov eller utfordringer blir mindre viktige, sammenliknet med sine søsken. Søsken til barn med funksjonsnedsettelser har også ofte flere omsorgsoppgaver enn andre barn, og mange søsken beskriver en jevnlig bekymring for sitt søsken.

I familier der alle medlemmer er funksjonsfriske, kan søskenbånd være sterke. En man kan måle seg med, en som beskytter, en å beundre og en å passe på. Her er det en gjensidighet. I søskenforhold der en har funksjonsnedsettelser er det ikke alltid en gjensidighet. Og i noen familier kan barnet med funksjonsnedsettelser ha utagerende atferd, manglende impulskontroll og sosiale samhandlingsvansker som gjør at søskenforholdet kan være preget av konflikt, og en skjevhet i maktforholdet kan hindre det funksjonsfriske barnet å bli sint på den syke. Det kan være krevende å være søsken til et barn med funksjonsnedsettelser. Vi er takknemlig for at dette forslaget ble enstemmig vedtatt, slik at disse utsatte søsknene og familiene kan få et godt faglig tilbud for åmestre familielivet og hverdagen i «annerledes-familiene» sine.