Plasseringen av en omsorgsbolig for rus og psykiatriske pasienter (ROP) i Husvikveien 5 har blitt en kampsak mellom politikere og deres velgere. Politikerne er overbærende og sier at protester fra naboer må de regne med, all forskning viser det, «men det er kjempetrist at mennesker som er sviktet skal være så fryktet». Om politikerne virkelig er opptatt av brukerne og hva som er best for dem, bør de sette seg inn i saken og slutte å gi innbyggerne et billig svarteperstempel.

Som nabo har jeg naturlig nok vært opptatt av å skjønne hva tiltaket vil innebære. Derfor har jeg lest det som har framkommet av utredninger og forslag fra rådmannen. Der står det mye om hvorfor dette er bra for kommunen, rådmannen skriver om framdrift og regulering, statlige pålegg og økonomi, men svært lite om hvorfor dette vil bli bra for de pasientene som skal bo der.

Rådmannen referer riktig nok til en rapport fra Nordlandsforskning om et tilsvarende og vellykket prosjekt i Mo i Rana, det er der «all forskning» viser at naboer alltid protesterer. Derfor leste jeg den rapporten også, en god og grundig studie på nesten 60 sider. Paradokset er imidlertid at en av hovedgrunnene til at dette prosjektet har vært vellykket, er nettopp at det er plassert utenfor bykjernen, ikke i byen som Husvikveien 5 vil være! Det sier imidlertid rådmannens innstilling intet om.

Avstand er viktig fastslår rapporten fordi beboerne må komme vekk fra det bynære miljøet som fort vil friste til ny rus. Som en bruker sier, den største vanskeligheten er ikke å slutte, men å forbli rusfri.

Da var avstand fra sentrum og det vante miljøet en forutsetning. Interessant nok gikk beboere og personale i fellesskap enda lenger for å verne om den viktige tryggheten, nemlig å beholde utgangsdøren låst, slik at uønskete gjester ikke fikk slippe inn. Det bidro ytterligere til at beboerne følte seg beskyttet og ivaretatt og hjalp dem til å mestre hverdagen på vei mot et mer stabilt liv. ROP senteret i Mo i Rana ligger snaue fem km utenfor byen. Det tilsvarer omtrent distansen til Bilitt, som var en aktuell plassering av den forsterkete omsorgsboligen, men ble forkastet fordi det ville ta lengre tid å regulere, altså forkastet pga det kommunale planleggingsarbeidet, ikke brukerhensyn.

Funnene fra Nordlandsforskning stemmer godt overens med høringsuttalelsen fra Politiet om Husvikveien 5. Politiet påpeker blant annet «at vinningsforbrytelser som følge av rusproblematikk vil være mindre dersom boligene var lokalisert i et mindre tettbygd strøk». Lignende observasjoner har også Astri Heyning, spesialsykepleier i psykiatri, i sitt innlegg i Amta 2. mai og Elisabeth Bugge Bredal i sin høringsuttalelse. Bugge Bredal har sammen med sin mann viet et helt liv til rusomsorgen og bygget opp Langørjan gård i Trøndelag, et behandlingssenter for rusmisbrukere. Hennes høringsuttalelse er anbefalt lesing for politikerne.

Det er ingen som er imot omsorgsboliger i Husvikveien 5, det er bruken av boligene som skaper strid. Politikerne forsøker å framstå som brukernes reddende engler som vil gi dem trygghet. Da bør de lese seg opp i saken. Nå virker de lite informerte om hva som vil gi trygghet. Det er åpenbart at en plassering av en ROP bolig i Husvikveien 5 ikke er til beste for brukerne.

Det andre området som trekkes fram av Nordlandsforskning som spesielt viktig handler om personalet. Skal vi lytte til forskning og ekspertise, krever en samling av denne pasientgruppen faglig skolerte og tilstrekkelig personale. I saksframlegget fra rådmannen er driften av Husvikveien 5 viet liten oppmerksomhet, annet enn at det skal være døgnvakt. Foreløpig er politikerne bare invitert til å mene noe om byggekostnader, men de må også ta med i sin kalkyle høye driftskostnader ved samlokalisering av mange ROP brukere i bykjernen.

Et særtrekk ved miljøet rundt Husvikveien 5, er at det står oppført på Riksantikvarens NB liste over særlig viktige bygningsmiljøer. I kommuner i tilsvarende situasjon, for eksempel Fredrikstads gamleby, legges det særlig vekt på brannfaren ved nye byggeprosjekter. Rådmannen avviser brannfaren med referanse til at Husvikveien 5 skal ha sprinkleranlegg, men sier intet om at bruken og brukerne innebærer økt risiko. Bugge Bredal påpeker i sin høringsuttalelse at «ROP brukere ligger øverst på statistikken når det gjelder brannstiftere».

Området rundt Husvikveien 5 er tettbygget, med trehus fra 1800 tallet, nettopp en slik bebyggelse som gjør Drøbak til en turistattraksjon. En brann her vil spre seg raskt og være vanskelig å stoppe i tide, med tap av uerstattelige antikvariske verdier. Dette gir politikerne et spesielt ansvar. Hvorfor har ikke dette blitt belyst av politiet, brannteknisk ekspertise og antikvariske myndigheter? Denne mangelen vil gi kommunen et erstatningsansvar om ulykken skulle være ute.

«Et sted må det ligge» uttaler en politiker til Amta og setter ord på hva våre folkevalgte synes å mene om saken. Men det holder ikke som begrunnelse for et ansvarlig kommunestyre i en så viktig sak. De må høre på hva ekspertisen sier om brukernes beste. En målsetning for en forsterket boenhet, må jo være å hjelpe flest mulig til å bli rusfrie og fungere i samfunnet. Det ville også være mest kostnadseffektivt for kommunen. Politikerne plikter også å påse at konsekvensene for området hvor en ROP enhet plasseres er sjekket av eksterne fagmiljøer.

Kloke politikere lytter til sine innbyggere, de latterliggjør dem ikke, særlig i et valgår.