I siste valgkamp lovet Ap, både lokalt og sentralt, at de ville oppløse Viken hvis de vant valget. Statsministerkandidat Jonas Gahr Støre uttalte seg i samme retning. Partiene Sp, SV og Rødt var også for oppløsning.

Dermed var det klart at det kunstige og upopulære storfylket ville bli oppløst hvis vi fikk ny regjering. At dette betydde mye for mange av oss velgere i Viken, er hevet over tvil. Meningsmålinger viste at et klart flertall av oss støttet oppløsning av Viken. Og som kjent vant vi valget.

Hvis Ap nå bryter dette valgløftet – i en tid da partiet fra før av sliter med tilliten fra oss velgere på en rekke områder (eks Giske-saken, nedlegging av Ullevål sykehus, strømkrise, pandemiproblemer, m.m.) – driver Ap et farlig spill. I framtidige valgkamper vil det lett kunne hevdes at valgløfter fra Ap ikke er troverdige.

Hovedpoenget for de i Ap som har snudd, og nå vil beholde Viken, er at det blir for dyrt å snu nå som Viken allerede er etablert. Men hva blir konsekvensene av å la Viken bestå? Dette er så langt knapt nevnt i debatten.

Da vil våre politikere nok en gang se og erfare at det i store, kompliserte og viktige saker er om å gjøre – og ofte «taktisk klokt» eller vil »lønne seg» – å ta avgjørelser over hodet på folk, raskest mulig. Demokrati og grundig saksbehandling blir underordnet. For når vedtak først er fattet, og en rekke ting er satt i gang eller fullført (gjelder også dagens vindmøller i Trøndelag som Høyesterett har fastslått er ulovlige), så blir det omtrent umulig å snu.

Hvis derimot våre politikere nå får erfare at Viken må oppløses fordi sikring av en demokratisk og ærlig saksbehandling må gå foran økonomi, kan vi håpe på at de ved seinere anledninger vil opptre mer forsiktig, grundig og ansvarlig. Sannheten er at det var ytterst få politikere på Stortinget som var tilhengere av konstruksjonen Viken.

Dypest sett dreier saken seg om tilliten til våre politikere og ikke minst om hva slags politisk kultur og demokrati våre politiske partier praktiserer. Dette er så viktig at økonomien da blir underordnet.

Hvis Ap ikke klarer å rydde opp i saken på fornuftig vis, vil kravet om folkeavstemning trolig dukke opp også her. Og hvis partiet da tar sjansen på å motsette seg det, kan de negative konsekvensene for Ap bli enda større.

Slik kan saken føre til at Aps makt i norsk politikk blir ytterligere svekket i mange år framover. Det er vi i så fall svært mange som vil beklage.